Naturlig.

Nå er jo alt blitt så sårbart, alle slags
områder, land, sjø og fjell, planter og dyreliv. Det er så lett å hevde at et område er
sårbart når man ikke trenger å presisere hva det er som er sårbart.

Hva er det med naturen som er så sårbart? At den
ikke forblir som det er i dag? Helst skulle alt være som da vi var unge,
friske og spreke og uten bekymringer for om noe ble annerledes.

Stadig snakkes det om balanse i naturen. Hva
er det? Det er jo selve endringen som er balansen.

Naturen har aldri vært som den er i dag og
det vil den heller aldri bli. Det ene som er sikkert er at naturen er i
kontinuerlig forandreng.

Solen har sine variasjoner, jorden er i
bevegelse, og dyr og planter har aldri tatt hensyn til at de skulle bevare noen
stabilitet. Det gjelder bare å tilpasse seg den stadige endringen som skjer
rundt seg, og klarer man ikke det så bukker man under.

Som resten av det biologiske mangfoldet har
også vi mennesker forsøkt å styrke vår posisjon. Og ved overlegen tenkekraft
har vi klart å bli den dominerende arten som forsøker å styre alt. Men dette er
nettopp problemet – at vi har blitt for mange som krever for store ressurser.
Andre livsformer som makter å bli for mange bryr seg ingenting om andre arter
dør ut, eller om de spiser opp sitt eget livsgrunnlag og derved bukker under.

Men vi mennesker fortsetter å mangfoldiggjøre
oss selv om vi er store ressursbrukere.

Og så vil vi helst bevare det meste som vi
husker det var en gang – i vår ungdom..?

09.09.09 Johs